Jeg har naa bodd i den lille landsbyen Achiase i utkanten av Kumasi i fem dager. Vi dro fra Accra grytidlig fredag morgen og etter omtrent seks timer paa en behagelig buss ankom vi Kumasi der vi ble hentet av folk som jobber for SYTO her. Etter litt orientering og en liten bytur med restaurantbesoek var det tid for aa moete vertsfamiliene vaaere. Det viste seg at jeg skulle bo hos SYTO-koordinatoren for Kumasi-omraadet sammen med en gutt fra USA. Egentlig har ikke gutter og jenter lov til aa bo i samme vertsfamilie, men av en eller annen grunn var Brett blitt registrert som en jente paa soeknaden og derfor havnet vi i samme familie. De foerste dagene delte vi ogsaa rom, men i gaar flyttet han inn paa et eget rom. Jeg sitter igjen med enormt mange inntrykk etter de foeste dagene i den lille byen og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Huset vi bor i har ganske hoey standard i forhold til de fleste andre husene i naerheten. Vi har baade stroem, dusj og vannklosett. Det er riktignok ikke varmt vann i dusjen, men jeg har paa ingen maate hatt behov for en varm dusj etter at jeg kom hit. Vannet forsvinner gjerne minst en gang om dagen, men det er alltid fulle reservetanker saa det er ikke noe problem.
Den foerste dagen vi var hos familien kom det stadig nye mennesker paa besoek som alle var interessert i aa bli kjent med oss. Det er spesielt mange barn/ungdom som gjerne kommer innom oss hver dag. Alle snakker godt engelsk, selv om noen av dem ikke en gang er fyllt ti aar. De har gjerne med seg hjemmeleksene sine naar de kommer og Brett og jeg proever aa hjelpe dem saa godt vi kan. Ut i fra leksene til disse barna har jeg faatt inntrykk av at den ghanesiske skolen holder et ganske hoyt nivaa, jeg maatte virkelig tenke for aa klare aa loese matteoppgavene de lurte paa!
Vi bor i et eget hus rett ved siden av vertsfamilien vaar sitt hus. Det er egentlig en ganske stor familie med mange barn, men de aller fleste barna gaar paa skole inne i Kumasi og kommer sjeldent hjem. Den eneste som bor hjemme er Naa, en 28 aar gammel jente som er veldig koselig. Vertsmoren vaar Helen jobber lange dager paa SYTO-kontoret, og vertsfaren vaar Francis kan jeg ikke si at jeg egentlig har hilst skikkelig paa ennaa, han er stort sett paa jobb. Vi faar tilbredt alle maaltider av en jente som heter Hawa og er 16 aar gammel. Hawa har aldri gått paa skole og kan derfor hverken lese eller skrive, hun snakker heller ikke noe saerlig engelsk i motsetning til alle andre vi moeter. Brett og jeg proever saa godt vi kan aa laere Hawa litt engelsk og her om dagen proevde jeg ogsaa aa laere henne alfabetet, men det er jammen ikke lett aa laere bort alfaetet til en som aldri har skrevet noe saerlig foer. Paa soendag var jeg paa besoek hjemme hos Hawa. Huset ligger bare noen faa hundre meter fra der jeg bor, men kvaliteten paa det huset var en ganske annen enn min vertsfamilies hus. Hawa og familien hennes er muslimer og moren er alene med de fem barna siden faren bor med sin andre kone i en annen landsby. Da jeg kom paa besoek satt moren utenfor huset ved et baal og laget mat. Huset hadde hverken innlagt vann eller stroem, vann henter de i en kran paa utsiden av huset vi bor i og naar mobiltelefonen skal lades kommer de ogsaa paa besoek til oss. Det var en veldig spesiell opplevelse aa moete den minste soesteren til Hawa som er to aar gammel, hun ble livredd da hun saa meg og graat og skrek hver gang jeg naermet meg henne. Broedrene til Hawa, som snakker godt engelsk, fortalte meg at hun aldri hadde sett et hvitt menneske og da er det vel ikke saa rart at hun ble litt redd.
Etter en liten tilvenningsfase maa jeg si at jeg naa trives utrolig godt i Achiase. Det er helt uvirkelig aa bo i denne landsbyen der Brett og jeg er de eneste hvite og saa og si alle hilser paa oss naar vi gaar forbi. Jeg har ikke tall paa hvor mange ganger jeg hoerer at noen roper "obruni" etter meg hver dag. "Obruni" er twi og betyr ganske enkelt "hvit person". Selv de minste barna har laert seg dette uttrykket som de bruker saa ofte de faar sjansen. Paa mandag var det klart for foerste arbeidsdag i barnehagen med navnet "God's Care Centre". Ungene var helt ville da jeg kom og ropte "obruni" konstant mens de rev og slet i meg. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men barnehagen var i mye daarligere forfatning enn hva jeg hadde forestilt meg. Det er mangel paa alt fra leker til skolemateriell og de primitive murbygningene er heller ikke i spesielt god stand. Naar det gjelder orden og struktur er det fullstendig fravaerende og bare noen timer sammen med barna gjorde meg totalt utslitt. Noen av barna er gamle nok til at de kan enkle ting som alfabetet og tallene paa engelsk, men utover det snakker de bare twi, noe som gjoer kommunikasjonen veldig vanskelig. Paa forhaand var jeg skeptisk til om barnehagejobbing egentlig var noe for meg, og jeg maa dessverre innse at jeg hadde helt rett i det. Jeg gjoer saa godt jeg kan og jeg skal i hvert fall klare aa holde ut denne uka, men jeg haaper at jeg kanskje kan faa lov til aa komme paa en skole med litt eldre barn eller bli med Brett paa HIV-prosjektet i landsbyen i stedet.
Utenom at barnehagejobbingen foeles litt meningsloes og er veldig slitsomt har jeg det veldig bra her! Alt er saa utrolig annerledes enn hva jeg er vant til at det er vanskelig aa beskrive det, det maa nesten oppleves tror jeg. Livet her er mye mer primitivt enn hva jeg er vant til og selv om jeg har alt jeg trenger her tror jeg nok jeg kommer til aa sette ekstra stor pris paa alle godene hjemme i Norge naar jeg kommer hjem igjen.
Den foerste dagen vi var hos familien kom det stadig nye mennesker paa besoek som alle var interessert i aa bli kjent med oss. Det er spesielt mange barn/ungdom som gjerne kommer innom oss hver dag. Alle snakker godt engelsk, selv om noen av dem ikke en gang er fyllt ti aar. De har gjerne med seg hjemmeleksene sine naar de kommer og Brett og jeg proever aa hjelpe dem saa godt vi kan. Ut i fra leksene til disse barna har jeg faatt inntrykk av at den ghanesiske skolen holder et ganske hoyt nivaa, jeg maatte virkelig tenke for aa klare aa loese matteoppgavene de lurte paa!
Vi bor i et eget hus rett ved siden av vertsfamilien vaar sitt hus. Det er egentlig en ganske stor familie med mange barn, men de aller fleste barna gaar paa skole inne i Kumasi og kommer sjeldent hjem. Den eneste som bor hjemme er Naa, en 28 aar gammel jente som er veldig koselig. Vertsmoren vaar Helen jobber lange dager paa SYTO-kontoret, og vertsfaren vaar Francis kan jeg ikke si at jeg egentlig har hilst skikkelig paa ennaa, han er stort sett paa jobb. Vi faar tilbredt alle maaltider av en jente som heter Hawa og er 16 aar gammel. Hawa har aldri gått paa skole og kan derfor hverken lese eller skrive, hun snakker heller ikke noe saerlig engelsk i motsetning til alle andre vi moeter. Brett og jeg proever saa godt vi kan aa laere Hawa litt engelsk og her om dagen proevde jeg ogsaa aa laere henne alfabetet, men det er jammen ikke lett aa laere bort alfaetet til en som aldri har skrevet noe saerlig foer. Paa soendag var jeg paa besoek hjemme hos Hawa. Huset ligger bare noen faa hundre meter fra der jeg bor, men kvaliteten paa det huset var en ganske annen enn min vertsfamilies hus. Hawa og familien hennes er muslimer og moren er alene med de fem barna siden faren bor med sin andre kone i en annen landsby. Da jeg kom paa besoek satt moren utenfor huset ved et baal og laget mat. Huset hadde hverken innlagt vann eller stroem, vann henter de i en kran paa utsiden av huset vi bor i og naar mobiltelefonen skal lades kommer de ogsaa paa besoek til oss. Det var en veldig spesiell opplevelse aa moete den minste soesteren til Hawa som er to aar gammel, hun ble livredd da hun saa meg og graat og skrek hver gang jeg naermet meg henne. Broedrene til Hawa, som snakker godt engelsk, fortalte meg at hun aldri hadde sett et hvitt menneske og da er det vel ikke saa rart at hun ble litt redd.
Etter en liten tilvenningsfase maa jeg si at jeg naa trives utrolig godt i Achiase. Det er helt uvirkelig aa bo i denne landsbyen der Brett og jeg er de eneste hvite og saa og si alle hilser paa oss naar vi gaar forbi. Jeg har ikke tall paa hvor mange ganger jeg hoerer at noen roper "obruni" etter meg hver dag. "Obruni" er twi og betyr ganske enkelt "hvit person". Selv de minste barna har laert seg dette uttrykket som de bruker saa ofte de faar sjansen. Paa mandag var det klart for foerste arbeidsdag i barnehagen med navnet "God's Care Centre". Ungene var helt ville da jeg kom og ropte "obruni" konstant mens de rev og slet i meg. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men barnehagen var i mye daarligere forfatning enn hva jeg hadde forestilt meg. Det er mangel paa alt fra leker til skolemateriell og de primitive murbygningene er heller ikke i spesielt god stand. Naar det gjelder orden og struktur er det fullstendig fravaerende og bare noen timer sammen med barna gjorde meg totalt utslitt. Noen av barna er gamle nok til at de kan enkle ting som alfabetet og tallene paa engelsk, men utover det snakker de bare twi, noe som gjoer kommunikasjonen veldig vanskelig. Paa forhaand var jeg skeptisk til om barnehagejobbing egentlig var noe for meg, og jeg maa dessverre innse at jeg hadde helt rett i det. Jeg gjoer saa godt jeg kan og jeg skal i hvert fall klare aa holde ut denne uka, men jeg haaper at jeg kanskje kan faa lov til aa komme paa en skole med litt eldre barn eller bli med Brett paa HIV-prosjektet i landsbyen i stedet.
Utenom at barnehagejobbingen foeles litt meningsloes og er veldig slitsomt har jeg det veldig bra her! Alt er saa utrolig annerledes enn hva jeg er vant til at det er vanskelig aa beskrive det, det maa nesten oppleves tror jeg. Livet her er mye mer primitivt enn hva jeg er vant til og selv om jeg har alt jeg trenger her tror jeg nok jeg kommer til aa sette ekstra stor pris paa alle godene hjemme i Norge naar jeg kommer hjem igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar