Malaria og Kokrobite

Den siste uken min i Ghana ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Vi hadde en flott tur til Lake Bosumtwi et par timer utenfor Kumasi forrige helg, men da vi var tilbake i Achiase soendag kveld begynte jeg aa foele meg daarlig. Jeg var likevel ikke daarligere enn at Brett og jeg tok oss en tur inn til Kumasi paa mandagen og proevde aa faa med oss litt andre deler av byen enn vi allerede hadde gjort. Tirsdag dro jeg paa skolen som vanlig, men jeg merket at formen ikke var som den skulle og dro hjem tidlig. Etter et par timers avslapning foelte jeg meg bedre og til og med saa bra at jeg kunne ta fatt paa litt slitsom klesvasking paa ettermiddagen. Jeg burde nok skjoent at symptomene jeg foelte som kom og gikk var et tegn paa malaria, men det var foerst onsdag morgen, naar jeg hadde rukket aa bli skikkelig daarlig, at jeg endelig kom meg til sykehuset. Besoeket paa sykehuset gikk fint, men jeg er glad for at tolken vaar paa HIV-prosjektet var med, hun fikk geleidet meg gjennom de mange stedene jeg maatte innom. Det ble flere besoek hos legen og laboratoriet, og jeg maa si at dette ghanesiske sykehuset var ganske annerledes enn Norge. Jeg groesser fortsatt ved tanken paa maaten de tar blodproever og setter sproyter paa. Jeg fikk medisinene jeg trengte og benyttet de neste dagene til aa slappe av og ble fort bedre, selv om formen kom og gikk.

 Avslappende dager ved Lake Bosumtwi

Fredag morgen tok jeg farvel med vertsfamilien og etter et "kort" sykehusbesoek og en siste tur i Kumasi satte Hege, Brett og jeg oss paa bussen til Accra. Det ble en komfortabel buss med air condition siden jeg ikke var i super form. Etter kun aa ha benyttet tro tro som framkomstmiddel den siste maaneden foeltes det veldig rart aa sitte paa en luksusbuss. Turen fra Kumasi til Accra var akkurat like hompete og ukomfortabel som turen fra Accra til Kumasi fire uker tidligere, men vi kom oss fram til Accra utpaa kvelden. Derfra gikk turen til Kokrobite, et lite strandsted et stykke utenfor Accra. Her moette vi en del av de vi hadde blitt kjent med under introuka. Vi bodde paa et veldig koselig hostell, men en bra restaurant og fine omraader rundt. Stedet er dessverre kjent for mye kriminalitet, og vi bli fraraadet paa det sterkeste aa ta med noe som helst av verdi paa stranden. Soendag ettermiddag fikk vi hoere om to gutter som hadde blitt ranet paa stranden like bortenfor der vi brukte aa holde til, veldig uhyggelig! Heldigvis gikk det fint med oss og vi hadde tre fine, avslappende dager paa stranda, selv om formen min ikke var paa topp hele tiden.

 

Avskjed med Hawa og Helen! Jeg fikk et afrikansk tøystykke i gave.

 Siste lørdagskveld i Ghana! Monika, Jessica, Solveig og meg.

 

  

 

 Bilder fra Big Milly's Backyard, Kokrobite Beach, Accra. Et veldig fint sted å avslutte oppholdet i Ghana.

Naa sitter jeg paa flyplassen og er snart klar for aa reise hjem. Det var veldig rart aa si hadet til Brett og Hege paa busstasjonen i Accra og ikke skulle bli med dem tilbake til Kumasi. Jeg kommer til aa savne Ghana og de jeg har blitt kjent med her, men det skal bli godt aa komme hjem naa, spesielt etter aa ha vaert saa mye daarlig den siste uken. Jeg gleder meg allerede til aa kunne skru paa springen hjemme og vite at det kommer vann hver gang! Jeg haaper oppholdet i Ghana har laert meg aa sette pris paa alt det jeg tar for gitt hjemme!

Jesus Own Time International School

Mandag kveld fortalte Helen meg at det var en skole i nabolaget som var interessert i aa faa litt hjelp fra en frivillig saa tirsdag morgen droppet jeg barnehagen og dro heller til denne nye skolen. Skolen heter "Jesus Own Time International School" og bestaar av en enkel murbygning inndelt i fire klasserom uten stroem eller innlagt vann. Som navnet tilsier er det en kristen skole, noe som er veldig vanlig her siden religion betyr veldig mye for så godt som alle mennesker i Ghana. Hva som er det internasjonale ved skolen er jeg ikke sikker paa, men undervisningen foregaar i hvert fall paa engelsk, selv om de fleste barna kun snakker twi. Da jeg kom til skolen tirsdag morgen hilste de fire ansatte ved skolen hyggelig paa meg og tok meg med inn i et av klasserommene der de ville ha et lite moete med meg. Jeg foelte meg veldig velkommen og syntes det var fint aa faa litt info om skolen foer jeg ble kastet ut i undervsningen. Skolen har rundt 70 elever i alderen 3-11 aar, og elevene betaler 50 pesewas hver dag for aa gaa paa skolen og for det faar de to maaltider daglig. Alt av boeker og skolemateriell maa elevene selv betale for.

 

Elevene og de fire lærerene ved skolen. 

Da laerene hadde fortalt meg litt om skolen spurte de meg om hvilken klasse jeg ville undervise. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle svare, men endte opp med aa tilbringe resten av dagen i en kombinert klasse 2 og 3. Etter at laereren i klassen hadde gjennomgaatt hjemmeleksene rakte hun krittet til meg og ba meg undervise, uten aa gi meg noe hint om hvilket fag jeg skulle undervise i! Heldigvis forsto hun at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle begynne og rakte meg en engelskbok jeg kunne bruke som utgangspunkt. Jeg vet ikke hvor godt jeg egner meg som laerer, men jeg trives i hvert fall mye bedre med aa undervise litt eldre barn i matte, engelsk, naturfag og data enn aa leke med smaa unger. Naar det gjelder dataundervisningen finnes det ingen datamaskiner paa skolen saa undervisningen bestaar f.eks. i aa fortelle elevene hva de forskjellige knappene paa tastaturet gjoer. Laererene og elevene kaller meg for Madam Jo, noe jeg synes er ganske morsomt. Naar elevene har lunsjpause sitter jeg sammen med laerene inne i et av klasserommene og prater mens vi spiser fra samme bolle med ris. Jeg foeler at de behandler meg som en av dem og de tar veldig godt vare paa meg og viser meg rundt i lokalmiljoet i pausene og etter skoletid. Skolen er utrolig annerledes enn skolene hjemme og jeg sitter igjen med veldig mange inntrykk etter aa ha tilbrakt en uke sammen med laererene og elevene paa denne skolen.

 

 

Litt bilder fra klasserommene. Elevene var veldig ivrige etter å bli tatt bilde av. 

En ny uke i Achiase

Denne uka har det blitt lite barnehagejobbing paa meg. Mandag morgen dro jeg avgaarde til barnehagen som vanlig, men etter aa ha vaert der noen timer kom Brett og Hege en tur innom. De skulle inn til Kumasi for aa gjoere "research" om HIV/AIDS og det var mye mer fristende aa bli med dem enn aa bli vaerende i barnehagen resten av dagen. For aa komme oss fra Achiase til Kumasi benytter vi "tro-tro" som er en slags minibuss som alltid er stappfull av folk. Turen inn til Kumasi tar omtrent 30 minutter, litt lengre dersom det er mye trafikk, og turen koster rundt 45-50 pesewas (jeg har ennaa ikke skjoent hvorfor prisen varierer!) som tilsvarer ca 2 norsk kroner. Hvis man blir toerst eller sulten under tro-tro-turen er det bare aa speide rundt etter et menneske som selger det man har lyst paa. I Ghana selges alt fra tannpasta og yoghurt til ananas og tyggis fra kurver paa hodet, og det er ikke noe problem aa kjoepe seg en pose (!) vann under turen dersom man har vindusplass i tro-troen. Inne i Kumasi er det en stor "tro-tro" stasjon der det gaar busser til alle mulige smaasteder i naerheten. Stasjonen ligger rett ved Kejetia-markedet som visstnok er det stoerste utendoersmarkedet i Vest-Afrika. Brett, Hege og jeg var en tur innom dette markedet paa mandagen, og her gaar det virkelig an aa gaa seg bort! Det er visstnok et system i rotet, men for min del var det bare ganger paa ganger paa ganger med boder som selger alt mulig; kjoett, smykker, godteri, stoffer, fisk, saaper, sko, klaer, boeker, sekker, osv osv osv.

Paa tirsdag hadde jeg min eneste fulle dag i barnehagen denne uka. Det virker som at alle dagene i barnehagen er forskjellige uten noen saerlig form for struktur. Stort sett bestaar dagene av litt lek, litt enkel undervisning, spisepause, mer lek eller undervisning, sovetid og litt foer stengetid faar barna servert lunsj. De som jobber der er saa snille at de enten kjoeper eller tilbreder lunsj til meg ogsaa. Ungene har begynt aa vende seg litt mer til meg naa og de er derfor ikke like viltre. Det er spesielt noen av barna som har knyttet seg til meg og helst vil vaere med meg hele tiden, saa det er jo koselig.

Da jeg kom hjem fra jobb tirsdag ettermiddag var det klart for klesvask - African style! Etter to uker uten klesvaskingen var det paa hoey tid og haugen med skittentoey var ikke liten. Hege og jeg satte oss ned paa hver vaar krakk med hver vaar balje med vann foran oss paa gaardsplassen utenfor huset. Paa naerbutikken hadde vi kjoept inn et fast saapestykke vi kuttet i biter og brukte til aa skrubbe toeyet med. For min del ble det mange timer foran vaskebaljen og det rakk aa bli moerkt foer jeg kunne si meg ferdig. Klaerne ble ganske rene, selv om jeg sleit med aa faa ut all saapen og hendene mine ble fulle av smaasaar. Jeg er veldig takknemlig for at jeg slipper aa vaske klaer paa denne maaten hjemme i Norge!

Onsdag skulle Hege og Brett paa besoek rundt paa skoler for aa snakke om HIV og jeg bestemte meg for aa bli med dem. Etter litt forbredelser paa kontoret til "Tiyah Development Centre" i Achiase dro vi til en skole i naeromraadet sammen med en tolk. Paa skolen tror jeg de hadde proevd aa presse flest mulig mennesker inn et av klasserommene og det var nok et faatall av elevene som egentlig fikk med seg noe av det vi sa. Jeg synes likevel vi fikk noe ut av moetet og jeg tror spesielt laererene satte pris paa at vi kom. Senere paa dagen besoekte vi enda en skole, ogsaa her ble vi tatt godt i mot, selv om det foeltes som at vi holdt moetet for laererene og ikke elevene.

Paa torsdag hadde jeg planlagt aa dra til barnehagen igjen, men Helen sa jeg heller burde bli med henne sammen med Brett og Hege og besoeke mennesker som lever med HIV. Den foerste vi besoekte var en kvinne med en to maaneder gammel baby. Kvinnen hadde hatt HIV i tre aar og faar behandling paa sykehus en gang i maaneden i tillegg til at hun tar medisiner hver dag. Det virker som at hun hadde det bra til tross for sykdommen. Hennes stoerste bekymring var at morsmelkerstatningen hun maa gi babyen sin koster mye penger. Forhaapentligvis har ikke babyen hennes HIV, men det er foerst naar babyen er ni maaneder hun kan faa svar paa det. Den neste personen vi moette var en kvinne som hadde hatt HIV i sju aar og tilstanden hennes var noe verre. Hun hadde mange bekymringer som hun delte med oss og virket oppriktig glad for aa ha faatt besoek av noen som ville hoere paa henne selv om det ikke var saa mye vi kunne gjoere annet enn aa lytte. Jeg synes det var veldig interessant aa vaere med aa jobbe med HIV/AIDS-prosjektet, selv om jeg synes det er vanskelig aa ikke ha saa mye aa bidra med. Hvis jeg skulle vaert her lenger kunne jeg nok tatt tak i noe av det jeg mener boer gjoeres, men siden jeg er her saa kort tid blir det vanskelig. De siste ukene jeg er her kommer jeg nok til aa bytte litt paa med aa vaere med paa HIV-prosjektet og aa vaere i barnehagen. Det ser ogsaa ut til at jeg skal faa lov til vaere med aa undervise paa en skole noen dager, men i Afrika er det lite struktur paa ting og alt tar tid saa akkurat naar og hvor vet jeg ennaa ikke.