Etter et kort opphold i Auckland paa vei fra Sydney ankom vi Queenstown loerdag (27.mars) ettermiddag. Vaeret var nydelig, men temperaturen var betraktelig lavere enn vi var blitt vant med de siste maanedene. Allerede da vi sto paa flyplassen og ventet paa bussen som skulle ta oss inn til byen fant vi fram jakkene vaare, og de har blitt flittig brukt under hele oppholdet vaart i New Zealand. Vi hadde ikke booket noe hostell paa forhaand, men med god hjelp av den kopierte Lonely Planet guideboka vi kjoepte i Vietnam og YHA medlemskapet vaart gikk det greit aa finne fram til et sted aa bo. Jeg var paa forhaand litt bekymret for at vi ikke hadde noen adresse aa skrive paa "arrival card" naar vi skulle inn i New Zealand siden de var veldig strenge angaanede alle slike detaljer sist jeg var i New Zealand, men vi kom oss inn uten noen problemer. Vi kom tidsnok til aa faa med oss litt dagslys og gikk en tur rundt i byen foer det ble moerkt. Landskapet var helt fantastisk og baade Marit og jeg foelte nesten at vi hadde kommet tilbake til Norge paa grunn av fjellene og det kjoelige vaeret.
Soendag morgen var vi begge ganske slitne, delvis paa grunn av tidsforskjellen og delvis fordi vi hadde vaert ute dagen foer. Mens Marit brukte litt tid paa internettkafe til aa laste opp bilder fra Australia, dro jeg paa utkikk etter noen skikkelig sko. Etter aa ha drasset rundt paa joggeskoene mine i flere uker uten aa bruke dem kastet jeg dem endelig da jeg kom til Australia. Der hadde jeg egentlig ikke bruk for noe annet enn sandaler og jeg glemte helt at jeg burde kjoepe meg noen nye sko foer vi dro til New Zealand. Queenstown har mange sportsbutikker og godt utvalg av friluftsklaer, men det var lettere sagt enn gjort aa finne noen sko som passet min stil og prisklasse. Etter aa ha vandret rundt hele byen fant jeg heldigvis et par som falt i smak baade naar det gjaldt pris og utseende.
Som alltid naar vi ankommer et nytt sted, visste vi ikke hvordan vi skulle planlegge dagene framover og hele soendag formiddag gikk med til aa tenke ut hvordan vi skulle fortsette reisen paa soeroya. Vi fikk god hjelp paa hostellet vi bodde paa og bestemte oss for aa kjoepe bussbilletter etterhvert som vi trengte dem framfor aa kjoepe et busspass. Etter aa ha booket baade buss videre, hostell for de neste nettene samt en tur paa Franz Josef Glacier var vi klare for aa ta en naermere titt paa Queenstown. Klokka var allerede blitt ganske mye, men vi fikk likevel tid til aa gjoere litt. Foerst tok vi gondolen opp til en av toppene rundt byen. Utsikten herfra var helt fantastisk og vaeret var upaaklagelig! Her oppe testet vi "luge'n" som er noen smaa kjoeretoy du kjoerer paa en bane nedover smaa veier for deretter aa ta stolheisen opp igjen og kjoere ned paa nytt. Vi gjorde dette noen ganger foer vi tok gondolen ned igjen. Det var ikke saa mange timer igjen av dagen naar vi kom ned til byen igjen, men vi stakk innom en sykkelutleiebutikk der vi fikk en ganske god pris paa leie av sykler for et par timer. Vi tok oss en sykketur rundt innsjoen mens vi noet utsikten rundt. Fjellene speilet seg i innsjoen og vi var veldig fornoyde da vi var tilbake i byen etter et par timer.
Neste morgen maatte vi opp tidlig for aa ta bussen videre. I Australia var vi blitt godt vant med Greyhound-bussene med flere avganger hver dag og mulighet for nattbuss paa flere strekninger. Paa Soeroya i New Zealand var det derimot kun en buss fra Queenstown som gikk oppover vestkysten (dvs det var to busser, men begge forlot Queenstown kl 7 paa morgenen) og vi var pent noedt til aa velge denne. Vi var begge troette og vant med aa sove paa bussen (i Australia var det sjeldent mye aa se paa bussturene) og strevde med aa holde oss vaakne for aa faa med oss turen gjennom det fine landskapet. Jeg tror jeg gjorde det litt bedre enn Marit og fikk med meg en fin soloppgang og noen ganske spektakulaere veistrekninger. Etterhvert gjorde bussen et par stopp slik at vi kunne gaa ut og ta bilder, det var nesten som aa vaere paa en guidet tur. Framme i Franz Josef gjorde vi ikke saa mye. Dette er et veldig lite sted og inneholder ikke saa mye mer enn et par butikker. Hostellet vi bodde paa her var veldig hjemmekoselig og hadde til min store glede en katt som vandret rundt i gangene og snek seg inn i stua dersom den fikk sjansen. Vi brukte kvelden til aa sitte i sofaene i stua, lese boeker og drikke te, nesten som aa vaere i et privat hjem.
Jeg vil tro at stort sett alle som besoeker Franz Josef kommer hit paa grunn av isbreene, og vi var intet unntak. Dagen startet med aa faa tildelt klaer og utstyr. Vi fikk baade regntoy, vanter, lue, sko og ikke minst skikkelige brodder. Vi var en gruppe paa omtrent 50 mennesker, men naar vi kom naermere breen ble vi delt i mindre grupper etter nivaa. Marit og jeg valgte nivaa 2, det nest vanskeligste nivaaet. Jeg var litt bekymret for at tempoet skulle bli for hoyt, men det var absolutt ingen fare! Hver gruppe hadde sin egen guide som lagde trinn i isen, dvs at jo lavere nivaa jo flere trinn og desto lettere aa komme seg opp. Vi brukte mye tid paa aa vente paa at guidene foer oss skulle lage trinn og at gruppa foran oss skulle komme seg videre, dvs at vi sto stille ganske mye. Vi var ekstremt uheldige med vaeret, det kunne nesten ikke ha vaert verre (hadde det vaert verre ville nok turen blitt avlyst). Det regnet konstant fra vi kom til breen om morgenen til vi tok bussen tilbake om ettermiddagen. (Det er med god grunn at the West Coast ofte blir kalt the Wet Coast.) Vi opplevde ikke opphold en eneste gang, men det var noen oyeblikk der det skiftet fra kraftig regn til litt mindre kraftig regn. Selv om isbrevandringen ble en veldig kald opplevelse var det ogsaa goy! Vi gikk gjennom veldig trange passasjer der vi sto klemt sammen med is paa begge sider. Mange steder var isen helt blaa, og det ville nok vaert et veldig pent syn om vi hadde hatt litt solskinn. Etter vaert oekte tempoet litt og vi fikk tilbake noe av foelelsen i fingre og taer. Tilbake i resepsjonen hos turarragnoeren ventet det varm sjokolade paa oss. Saa og si alt vi hadde paa oss av klaer var gjennomvaatt og det ble en lang dusj naar vi kom tilbake til hostellet. Vi var slitne etter den lange dagen og tok det med ro resten av kvelden. Helt tilfeldig moette vi paa de to britiske guttene som hadde vaert med paa "self drive" turen paa Fraser Island, de bodde paa samme hostell som oss, men skulle paa isbrevandring dagen etter. Tror de var litt heldigere med vaeret enn hva vi var.
Neste dag sto en ny transportetappe for tur. Foerst buss til Greymouth og deretter tog videre til Christchurch. Vi var veldig usikre paa om vi skulle gaa for buss eller tog fra Greymouth til Christchurch siden toget var dobbelt saa dyrt som bussen, men siden TranzAlpine over Arthurs Pass er kjent for aa vaere en veldig fin togtur bestemte vi oss til slutt for at det sikkert var fint aa faa med seg denne turen. Vi var litt skeptiske angaaende vaeret, siden turen ville vaere totalt bortkastet dersom det regnet. Heldigvis var vi heldigere med vaeret denne dagen. Vaeret paa vestkysten var litt graatt, men saa snart vi var kommet gjennom tunnelen over paa andre siden av fjellene skinte solen. Naturen var veldig fin, men vi er jo vant med fin natur fra Norge saa det skal litt til aa imponere oss. Uansett saa er vi glad for at vi valgte toget framfor buss. Framme i Christchurch ventet Kirsty (tremenningen min) paa oss. Hun bor i Rangiora som er et lite tettsted utenfor Christchuch. Vi tilbrakte to netter her og til Marits store glede hadde hun fire hester/ponnier som vi fikk hilse paa. Vi satt paa med Kirsty inn til Christchurch hvor hun jobber den ene dagen og brukte dagen til aa titte rundt i byen, handle litt og faa med oss noen museer, parker og selvfoelgelig katedralen.
Langfredag var det klart for nok en transportetappe, denne gangen fra Christchurch til Nelson via Lewis Pass. Framme i Nelson ble vi hentet med bil av stedet der vi hadde booket fallskjermhopping paa impuls dagen foer. Vaeret var supert og perfekt for aa hoppe i fallskjerm. Marit rakk aldri aa bli nervoes, mens jeg var ganske skjelven naar det var tid for aa hoppe ut av flyet etter en 20 minutters sightseeing tur. Aa hoppe i fallskjerm var ikke paa langt naer like skummelt som aa hoppe i strikk, men absolutt en opplevelse! Det knappe minuttet med fritt fall var dessverre unnagjort paa oyeblikk og etter det var det bare aa nyte den flotte utsikten over fjellene, Abel Tasman National park og havet. Vi kunne til og med se Mt. Taranaki som ligger i naerheten av New Plymouth paa nordoya. Fallskjermhoppopplevelsen varte ikke lenge, men vi har i hvert fall faatt foreviget minnene med bilder og dvd!
Abel Tasman Nationalpark var det siste stedet vi besoekte paa Soeroya. Tidlig soendag morgen dro vi fra Motueka til Picton via Nelson, og fra Picton tok vi ferge til Wellington. Vi tittet fort gjennom Picton og Nelson naar vi stoppet der, men siden det var foerste paaskedag var alle butikker stengt og byene var stille. Turen fra Picton til Wellington tok omtrent tre timer. Dette kunne nok vaert en fin tur, men vaeret var graatt saa det var ikke saa mye aa se ut for. Vi brukte heller tiden inni restauranten der vi proevde fish'n'chips, et must naar man er i New Zealand!
Soendag morgen var vi begge ganske slitne, delvis paa grunn av tidsforskjellen og delvis fordi vi hadde vaert ute dagen foer. Mens Marit brukte litt tid paa internettkafe til aa laste opp bilder fra Australia, dro jeg paa utkikk etter noen skikkelig sko. Etter aa ha drasset rundt paa joggeskoene mine i flere uker uten aa bruke dem kastet jeg dem endelig da jeg kom til Australia. Der hadde jeg egentlig ikke bruk for noe annet enn sandaler og jeg glemte helt at jeg burde kjoepe meg noen nye sko foer vi dro til New Zealand. Queenstown har mange sportsbutikker og godt utvalg av friluftsklaer, men det var lettere sagt enn gjort aa finne noen sko som passet min stil og prisklasse. Etter aa ha vandret rundt hele byen fant jeg heldigvis et par som falt i smak baade naar det gjaldt pris og utseende.
Som alltid naar vi ankommer et nytt sted, visste vi ikke hvordan vi skulle planlegge dagene framover og hele soendag formiddag gikk med til aa tenke ut hvordan vi skulle fortsette reisen paa soeroya. Vi fikk god hjelp paa hostellet vi bodde paa og bestemte oss for aa kjoepe bussbilletter etterhvert som vi trengte dem framfor aa kjoepe et busspass. Etter aa ha booket baade buss videre, hostell for de neste nettene samt en tur paa Franz Josef Glacier var vi klare for aa ta en naermere titt paa Queenstown. Klokka var allerede blitt ganske mye, men vi fikk likevel tid til aa gjoere litt. Foerst tok vi gondolen opp til en av toppene rundt byen. Utsikten herfra var helt fantastisk og vaeret var upaaklagelig! Her oppe testet vi "luge'n" som er noen smaa kjoeretoy du kjoerer paa en bane nedover smaa veier for deretter aa ta stolheisen opp igjen og kjoere ned paa nytt. Vi gjorde dette noen ganger foer vi tok gondolen ned igjen. Det var ikke saa mange timer igjen av dagen naar vi kom ned til byen igjen, men vi stakk innom en sykkelutleiebutikk der vi fikk en ganske god pris paa leie av sykler for et par timer. Vi tok oss en sykketur rundt innsjoen mens vi noet utsikten rundt. Fjellene speilet seg i innsjoen og vi var veldig fornoyde da vi var tilbake i byen etter et par timer.
Neste morgen maatte vi opp tidlig for aa ta bussen videre. I Australia var vi blitt godt vant med Greyhound-bussene med flere avganger hver dag og mulighet for nattbuss paa flere strekninger. Paa Soeroya i New Zealand var det derimot kun en buss fra Queenstown som gikk oppover vestkysten (dvs det var to busser, men begge forlot Queenstown kl 7 paa morgenen) og vi var pent noedt til aa velge denne. Vi var begge troette og vant med aa sove paa bussen (i Australia var det sjeldent mye aa se paa bussturene) og strevde med aa holde oss vaakne for aa faa med oss turen gjennom det fine landskapet. Jeg tror jeg gjorde det litt bedre enn Marit og fikk med meg en fin soloppgang og noen ganske spektakulaere veistrekninger. Etterhvert gjorde bussen et par stopp slik at vi kunne gaa ut og ta bilder, det var nesten som aa vaere paa en guidet tur. Framme i Franz Josef gjorde vi ikke saa mye. Dette er et veldig lite sted og inneholder ikke saa mye mer enn et par butikker. Hostellet vi bodde paa her var veldig hjemmekoselig og hadde til min store glede en katt som vandret rundt i gangene og snek seg inn i stua dersom den fikk sjansen. Vi brukte kvelden til aa sitte i sofaene i stua, lese boeker og drikke te, nesten som aa vaere i et privat hjem.
Jeg vil tro at stort sett alle som besoeker Franz Josef kommer hit paa grunn av isbreene, og vi var intet unntak. Dagen startet med aa faa tildelt klaer og utstyr. Vi fikk baade regntoy, vanter, lue, sko og ikke minst skikkelige brodder. Vi var en gruppe paa omtrent 50 mennesker, men naar vi kom naermere breen ble vi delt i mindre grupper etter nivaa. Marit og jeg valgte nivaa 2, det nest vanskeligste nivaaet. Jeg var litt bekymret for at tempoet skulle bli for hoyt, men det var absolutt ingen fare! Hver gruppe hadde sin egen guide som lagde trinn i isen, dvs at jo lavere nivaa jo flere trinn og desto lettere aa komme seg opp. Vi brukte mye tid paa aa vente paa at guidene foer oss skulle lage trinn og at gruppa foran oss skulle komme seg videre, dvs at vi sto stille ganske mye. Vi var ekstremt uheldige med vaeret, det kunne nesten ikke ha vaert verre (hadde det vaert verre ville nok turen blitt avlyst). Det regnet konstant fra vi kom til breen om morgenen til vi tok bussen tilbake om ettermiddagen. (Det er med god grunn at the West Coast ofte blir kalt the Wet Coast.) Vi opplevde ikke opphold en eneste gang, men det var noen oyeblikk der det skiftet fra kraftig regn til litt mindre kraftig regn. Selv om isbrevandringen ble en veldig kald opplevelse var det ogsaa goy! Vi gikk gjennom veldig trange passasjer der vi sto klemt sammen med is paa begge sider. Mange steder var isen helt blaa, og det ville nok vaert et veldig pent syn om vi hadde hatt litt solskinn. Etter vaert oekte tempoet litt og vi fikk tilbake noe av foelelsen i fingre og taer. Tilbake i resepsjonen hos turarragnoeren ventet det varm sjokolade paa oss. Saa og si alt vi hadde paa oss av klaer var gjennomvaatt og det ble en lang dusj naar vi kom tilbake til hostellet. Vi var slitne etter den lange dagen og tok det med ro resten av kvelden. Helt tilfeldig moette vi paa de to britiske guttene som hadde vaert med paa "self drive" turen paa Fraser Island, de bodde paa samme hostell som oss, men skulle paa isbrevandring dagen etter. Tror de var litt heldigere med vaeret enn hva vi var.
Neste dag sto en ny transportetappe for tur. Foerst buss til Greymouth og deretter tog videre til Christchurch. Vi var veldig usikre paa om vi skulle gaa for buss eller tog fra Greymouth til Christchurch siden toget var dobbelt saa dyrt som bussen, men siden TranzAlpine over Arthurs Pass er kjent for aa vaere en veldig fin togtur bestemte vi oss til slutt for at det sikkert var fint aa faa med seg denne turen. Vi var litt skeptiske angaaende vaeret, siden turen ville vaere totalt bortkastet dersom det regnet. Heldigvis var vi heldigere med vaeret denne dagen. Vaeret paa vestkysten var litt graatt, men saa snart vi var kommet gjennom tunnelen over paa andre siden av fjellene skinte solen. Naturen var veldig fin, men vi er jo vant med fin natur fra Norge saa det skal litt til aa imponere oss. Uansett saa er vi glad for at vi valgte toget framfor buss. Framme i Christchurch ventet Kirsty (tremenningen min) paa oss. Hun bor i Rangiora som er et lite tettsted utenfor Christchuch. Vi tilbrakte to netter her og til Marits store glede hadde hun fire hester/ponnier som vi fikk hilse paa. Vi satt paa med Kirsty inn til Christchurch hvor hun jobber den ene dagen og brukte dagen til aa titte rundt i byen, handle litt og faa med oss noen museer, parker og selvfoelgelig katedralen.
Langfredag var det klart for nok en transportetappe, denne gangen fra Christchurch til Nelson via Lewis Pass. Framme i Nelson ble vi hentet med bil av stedet der vi hadde booket fallskjermhopping paa impuls dagen foer. Vaeret var supert og perfekt for aa hoppe i fallskjerm. Marit rakk aldri aa bli nervoes, mens jeg var ganske skjelven naar det var tid for aa hoppe ut av flyet etter en 20 minutters sightseeing tur. Aa hoppe i fallskjerm var ikke paa langt naer like skummelt som aa hoppe i strikk, men absolutt en opplevelse! Det knappe minuttet med fritt fall var dessverre unnagjort paa oyeblikk og etter det var det bare aa nyte den flotte utsikten over fjellene, Abel Tasman National park og havet. Vi kunne til og med se Mt. Taranaki som ligger i naerheten av New Plymouth paa nordoya. Fallskjermhoppopplevelsen varte ikke lenge, men vi har i hvert fall faatt foreviget minnene med bilder og dvd!
Snart klare for fallskjermhopping!
Fantastisk utsikt og fantastisk vær!
Og vi er i gang, fritt fall!
Herlig!
Og der var fallskjermen ute!
Føttene trygt på bakken igjen!
Planen for neste dag var aa ta en tur i Abel Tasman Nationalpark. Jeg var paa en tur i denne parken for fem aar siden og det fristet absolutt til gjentakelse. Mannen i resepsjonen paa hotellet vi bodde var svaert behjelpelig og fant fram til noen turer som ennaa ikke var fullbooket. Vi endte opp med aa bestille en tur sammensatt av baat, gaaing og kajaking. Vaergudene hadde nok daarlig samvittighet for aa ha gitt oss daarlig vaer paa Franz Josef for nok en gang var vi heldige med vaeret. Dagen startet med baattur ut til Marahau der vi ble plassert i en baat paa tilhengeren til en traktor. Traktoren kjoerte avgaarde med oss paa slep og kom seg etterhvert ut paa stranda der den kjoerte helt til baaten hadde kommet seg paa sjoen. Vi fikk en liten rundtur der vi blant annet fikk se Split Apple Rock, mange fine strender og sel som hvilte paa steinene. Vi ble satt av paa en strand og gikk deretter tilbake til en annen strand der kajakkene og guiden vaar ventet paa oss. Turen gjennom skogen var veldig fin og av og til fikk vi god utsikt over strendene og den blaa himmelen, haaper at det ble noen fine bilder! Etter lunsj paa stranda kom vi oss i kajakkene. Utstyret var litt bedre enn det vi hadde paa kajakkturen vi var paa i Australia og vi fikk "spray skirts" og det hele. Under den forrige kajakkturen sleit Marit og jeg med aa faa kajakken til aa gaa rett fram uten at den svingte konstant til siden, men denne gangen hadde kajakken vaar ror og Marit styrte med pedaler mens jeg satt foran og byttet paa aa padle og aa ta bilder. Vinden oekte paa utover ettermiddagen, men vi unngikk heldigvis aa gaa rundt. Vi saa enda flere seler og hadde en veldig fin tur.
Abel Tasman Nationalpark var det siste stedet vi besoekte paa Soeroya. Tidlig soendag morgen dro vi fra Motueka til Picton via Nelson, og fra Picton tok vi ferge til Wellington. Vi tittet fort gjennom Picton og Nelson naar vi stoppet der, men siden det var foerste paaskedag var alle butikker stengt og byene var stille. Turen fra Picton til Wellington tok omtrent tre timer. Dette kunne nok vaert en fin tur, men vaeret var graatt saa det var ikke saa mye aa se ut for. Vi brukte heller tiden inni restauranten der vi proevde fish'n'chips, et must naar man er i New Zealand!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar