Har bare så vidt rukket å komme hjem, men det føles allerede som en evighet siden vi forlot Guatemala og gruppa vi reiste med i 18 dager. Da vi kom til Costa Rica var vi ganske slitne av å reise og jeg hadde så smått begynt å glede meg til å komme hjem, men hjemlengselen gikk fort over så snart vi ble kjent med de andre på gruppa og begynte å reise rundt i Mellom-Amerika. Vi hadde 18 absolutt fantastiske dager med en kjempebra gruppe og flink turleder som fikk oss trygt fra sted til sted.
Monteverde var vårt siste stopp i Costa Rica, og neste dag var det klart for en lang transportetappe til øya Ometepe i Lake Nicaragua i Nicaragua. Vi startet med et par timer på buss før vi kom til grenseovergangen. Dette var en ganske rotete grenseovergang, og svært stressende for turlederen vår, men for vår del var det bare å smøre seg med tålmodighet og vente til vi endelig fikk beskjed om at alle papirer var i orden. En ting jeg la merke til ved alle grenseovergangene vi krysset i Mellom-Amerika var de uendelig lange køene med lastebiler på hver side av grensa. Køene var stillestående, og flere sjåfører hadde hengt opp hengekøyer under bilene sine der de lå og slappet av. Det må minst ha tatt flere dager for dem å krysse grensa. Så jeg klager ikke på den knappe timen vi måtte vente før vi kom oss over. Fra vi krysset grensa til Nicaragua gikk turen videre med taxi fram til kaia der vi tok ferge over til Ometepe. Værgudene syntes ikke at vi hadde fått nok regn så langt på turen og det hølja ned som bare det idet vi gikk ombord i ferga, sekken min hadde heldigvis regntrekk, men det var verre med meg som egentlig ikke hadde noen skikkelig regnjakka med meg i det hele tatt.
Lake Nicaragua er den største innsjøen i Mellom-Amerika og verdens tiende største ferskvannsinnsjø. Ometepe ligger midt i innsjøen og domineres av de to vulkanene Concepcion og Madera på henholdvis 1610 meter og 1340 meter. Sistnevnte av vulkanene er inaktiv og Marit, jeg og seks andre fra gruppa meldte oss på vulkantur dagen etter. Vi hadde blitt advart om at dette var en veldig slitsom tur, og ifølge den kun spansktalende guiden skulle turen opp ta omtrent 4 timer, mens turen ned igjen skulle ta omtrent 3 timer. Etter å ha gått diverse turer i løpet av de siste månedene var vi vant med at det gjerne tar litt kortere tid enn det som sies, men ikke denne gangen! Jeg tror vi brukte drøyt fire timer til toppen og jeg var ikke den eneste som var passe utslitt da. Å gå opp vulkanen var ikke noe særlig annerledes enn andre gåturer utenom at det stort sett gikk oppover hele tiden. Framme på toppen fikk vi i hvert fall se vulkankrateret som var delvis fylt av vann. I denne innsjøen fikk Marit seg et ufrivillig bad når to av britiske guttene bestemte seg for å hive henne uti. Vi ble passe lei av å gå på vei nedover igjen, og vel tilbake på hotellet var vi (i hvert fall jeg) dekket av gjørme, gjennomvåte av svette, men absolutt fornøyde med å ha gjennomført turen. Vel hjemme igjen i Norge strever jeg riktignok fortsatt med å redde de hvite joggeskoene jeg hadde på meg på denne turen..
Nicaragua er det fattigste landet i Amerika etter Tahiti og på Ometepe fikk man litt inntrykk av hvordan folk lever i dette landet. Husene var ganske falleferdige, veiene dårlige og butikkene de hadde var ganske stusselige. Fra Ometepe tok vi ferge tilbake der vi komfra og derfra dro vi videre til Granada som er en mye mer moderne, og veldig koselig by. Vi bodde i Granada i tre netter og fikk god tid til å titte rundt i byen, på markedet, kirkene og en kveld besøkte vi også den nærliggende vulkanen Masaya der vi måtte ha på oss gassmasker for å få puste i alle svovelgassene.
Første dag dro vi fra San Jose tidlig på morgenen og etter et par timer ankom vi stedet der vi skulle rafte. Raftene var en del mindre enn de vi brukte i Afrika og teknikkene litt annerledes, men det var adskikkelig flere rapids, selv om ikke alle var like store. Det var dessuten veldig mye stein nedover elva så jeg er glad vi ikke falt ut. Etter en skikkelig Costa Rica lunsj bestående av ris og bønner ankom vi La Fortuna utpå ettermiddagen. Denne byen ligger ved foten av en veldig aktiv vulkan, Arenal Volcano. Etter å ha planlagt morgendagens aktiviteter dro hele gruppa ut på restaurant, og deretter var det tid for å besøke en karaokebar der turlederen vår fikk vist sitt sangtalent. Neste dag dro en del av gruppa på rappellering der vi i løpet av et par timer beveget oss ned diverse fosser. Det var litt vanskelig i begynnelsen, men tok ikke lang tid før det gikk mye lettere. Guidene hadde diverse overraskelser til oss underveis og sørget for at vi var gjennomvåte da vi var tilbake ved basen for å spise lunsj, også denne gangen ris og bønner.
Marit og Teleri (aka Wales/Welsh) med Arenal Volcano i bakgrunnen
Turlederen vår gjorde en god jobb og klarte å ordne det slik at avreise neste morgen ikke ble så altfor grytidlig. Turen fra La Fortuna til Monteverde (green mountain) tok ikke mer enn rundt fire timer, og vi kjørte både buss, båt og bil før vi ankom den lille byen Santa Elena i Monteverde. Dette var en knøttliten by med så og si kun en gate, og det tok ikke lang tid å gjøre seg kjent med byen. Det var adskillig kjøligere her enn det vi hadde opplevd i både San Jose og La Fortuna, selv om det på ingen måte var kaldt. Og det fortsatte å regne like mye som det hadde gjort de forrige stedene vi var, men vi klagde ikke. Gruppa bestod av veldig mange hyggelige folk og vi brukte tiden på kortspill under tak på verandaen på hotellet når vi ikke var ute på andre aktiviteter. Dagen etter vi ankom Monteverde var det klart for zip-lining gjennom Monterverde Cloud Forest. Det var totalt 13 liner og den lengste var på over en kilometer. Farten kunne bli ganske høy på noen av strekningene, men heldigvis hadde de et bremsesystem slik at vi slapp å bremse opp helt selv. Bremseteknikken med hanskene var nemlig ikke helt lett å få til alltid. Zip-lining var en kjempeartig aktivitet der vi fikk en blanding av adrenalin- og naturopplevelse, for det var mye vakker natur å se på mens man fløy gjennom skogen på lina.
Ziplining gjennom Monteverde Cloudforest
Treehouse Cafe i Monteverde
Lake Nicaragua er den største innsjøen i Mellom-Amerika og verdens tiende største ferskvannsinnsjø. Ometepe ligger midt i innsjøen og domineres av de to vulkanene Concepcion og Madera på henholdvis 1610 meter og 1340 meter. Sistnevnte av vulkanene er inaktiv og Marit, jeg og seks andre fra gruppa meldte oss på vulkantur dagen etter. Vi hadde blitt advart om at dette var en veldig slitsom tur, og ifølge den kun spansktalende guiden skulle turen opp ta omtrent 4 timer, mens turen ned igjen skulle ta omtrent 3 timer. Etter å ha gått diverse turer i løpet av de siste månedene var vi vant med at det gjerne tar litt kortere tid enn det som sies, men ikke denne gangen! Jeg tror vi brukte drøyt fire timer til toppen og jeg var ikke den eneste som var passe utslitt da. Å gå opp vulkanen var ikke noe særlig annerledes enn andre gåturer utenom at det stort sett gikk oppover hele tiden. Framme på toppen fikk vi i hvert fall se vulkankrateret som var delvis fylt av vann. I denne innsjøen fikk Marit seg et ufrivillig bad når to av britiske guttene bestemte seg for å hive henne uti. Vi ble passe lei av å gå på vei nedover igjen, og vel tilbake på hotellet var vi (i hvert fall jeg) dekket av gjørme, gjennomvåte av svette, men absolutt fornøyde med å ha gjennomført turen. Vel hjemme igjen i Norge strever jeg riktignok fortsatt med å redde de hvite joggeskoene jeg hadde på meg på denne turen..
Hun hadde blitt advart mot at fisken ble servert som en "hel fisk"..
Gruppa på restaurant på Ometepe
Marit med gassmaske på
Mye gasser
Katie (turlederen), Seb og Teleri
De bittesmå søte kattungene som bodde på hotellet i Granada
Granada!
Fra kirketårnet i Granada, flott utsikt over byen!
Her fikk vi 360 graders syn av byen
Og det begynte så vidt å lysne etter alt regnet vi hadde hatt
Ser vi blå himmel??
Etter nesten tre hele dager i Granada med mye moro sto det to laange reisedager foran oss før vi ankom neste destinasjon. Første av disse reisedagene gikk fra Granada i Nicaragua til Tegucigalpa som er hovedstaden i Honduras. Gruppa hadde samlet kommet fram til beslutningen om å ta privat buss for et par dollar ekstra framfor å måtte bytte buss flere ganger og gjøre reisedagen enda lenger. Etter omtrent ti timer på buss kom vi endelig fram til hotellet i Tegucigalpa. En del av gruppa dro på et visstnok flott og moderne kjøpesenter i nærheten, men Marit og jeg, og et par andre, var totalt utslitt og tok en tidlig kveld. Neste morgen måtte vi opp litt før fire på morgen for å starte enda en lang reisedag. Taxi, buss, taxi, ferge og enda en buss måtte til før vi endelig kom fram til den karibiske øya Roatan tidlig på kvelden. Sola hadde ennå ikke vist seg da vi ankom på kvelden, men neste dag våknet vi opp til strålende solskinn! Roatan var etter min mening et helt fantastisk sted, og absolutt på topp ti av stedene vi har besøkt i løpet av reisen vår rundt i verden. Vannet var krystallblått, varmt og utrolig klart. Første dagen vår her deltok vi på en dykketur sammen med mange av de andre. Så god sikt som vi hadde på dette dykket har hverken Marit eller jeg opplevd på noe dykk før, det var helt fantastisk! Resten av tiden på Roatan gikk med til å slappe av på stranda, titte rundt i butikker, spise mango fra trærne rundt om i hagen og å gå/jogge tur rundt på øya! Skulle gjerne hatt lenger tid her!
Tidlig tidlig på morgenen i Tegucigalpa. Teleri, Jamie, Sam og Dave venter på bussen..
Det gjør også Marit, Katie, Joe, Rick og Australia
Vi legger fastlandet bak oss på vei til en karibisk øy!
Marit vil ha fint vær!
Og det fikk hun! Neste morgen var det strålende sol!
Fantastiske Roatan
Joe, Marit og Rick
Tidlig opp for å dra på joggetur
Water-taxi til en enda bedre strand
En virkelig fantastisk øy!
Det var så varmt at vi måtte holde oss i vannet, der var det "bare" 30 grader!
Pannekaker med bønner, nam!
Vi sovnet nesten bort fra soloppgangen, men kom oss så vidt opp i tide
På piratbar
Livet i paradis varte ikke evig og etter to hele dager måtte vi dessverre dra avgårde. Vi var en stund litt usikre på om vi måtte bli værende på øya fordi Guetemala City var rammet av en orkan og turlederen vår var usikker på om det i det hele tatt var forsvarlig å ta oss med dit. Men forholdene var bedret seg og tidlig tidlig på morgenen dro vi avgårde fra Roatan. Det ble en lang og kjedelig dag på ferge, taxi, buss og enda en buss. Bussene hadde ikke air condition og vi følte oss alle klamme, svette og veldig klare for en dusj da vi endelig kom fram til hotellet i Copan. Vi hadde dessverre ikke mer enn en kveld og en formiddag i denne koselige byen som ligger helt på grensa til Guatemala. Regnet hadde nok en gang tatt oss igjen og vi måtte ty til tuk-tuk for å komme oss den korte veien fra hotellet til restauranten der vi spiste middag. Det er lenge siden jeg har hørt et slikt tordenvær som vi fikk oppleve denne kvelden. Neste morgen skinte heldigvis sola igjen og det var en fin formiddag å få med seg Copan-ruinene på. En del av oss gikk sammen om å leie en guide som viste oss rundt Maya-ruinene og fortalte litt historie om det vi så.
Enda en reisedag..
..på ferga tilbake fra Roatan
Etter et par timer med kraftig regn kvelden før våkna vi opp til sol siste dag i Honduras - Copan
Modell av Copan-ruinene
Honduras' nasjonalfugl! Stor papegøye!
Copan ruinene
Etter å ha tilbrakt formiddagen med å se på de imponerende Copan-ruinene var det tid for å sette seg på bussen igjen, men denne gangen for siste gang for en del av oss. Turen var ganske lang, men ved å sove bort halve turen tok det ikke så lang tid før vi ankom Guatemala City der vi hadde et lite stopp. Etter at alle hadde vært en tur innom bensinstasjonen var gulvet i bussen fullt av aske på grunn av aske som lå på bakken i byen etter vulkanutbruddet som nettopp hadde funnet sted. Vi la Guatemala City fort bak oss og satte kursen for Antigua, en knapp time lenger nord. Antigua er den gamle hovedstaden i Guatemala og en veldig koselig by. For oss seks som ikke skulle være med videre i Guatemala, Belize og Mexico var Antigua siste stopp og kvelden i Antigua ble brukt til å feire de flotte 17 dagene vi hadde hatt på reisen gjennom Mellom-Amerika. På grunn av vulkanutbruddet som nylig hadde skjedd var det ikke muligheter for å dra å se på vulkanen vi etter planen skulle besøkt. Vi brukte derfor heller dagen i byen og dro på det kjente markedet der vi fikk kjøpt litt småting å ha med hjem. Alle gatene i Antigua ser helt like ut og de er tillegg veldig dårlig merket noe som førte til at vi var nære ved å gå (jogge) oss bort flere ganger.
Markedet i Antigua
Marit har kjøpt seg Guatemalaveske på markedet
Market og flotte bygninger i Antigua
Mange flotte bygninger!
Last day in Antigua :(
Vi var kanskje litt smålei reising da vi ankom Mellom-Amerika og de første dagene på turen gledet jeg meg til å komme hjem til Norge igjen. Men etter de to første dagen fløy tiden av gårde og de to ukene gjennom Mellom-Amerika var over på et øyeblikk. Turlederen ordnet alt vi trengte av transport og bosted, vi trengte ikke en gang å bestemme oss for hvilken restaurant vi skulle spise på selv. Hun ordnet dessuten alt av aktiviteter for oss og det eneste vi trengte å konsentrere oss om var å ha det morsomt, noe vi hadde i aller høyeste grad! Det var veldig trist å reise fra alle vi hadde blitt så godt kjent med og det var ekstra kjipt å tenke på at veldig mange av dem skulle reise videre i Guatemala, Belize og Mexico. Marit og jeg var utrolig fristet til å endre flybillettene våre og slå oss med, men det ble med tanken.. Det var veldig trist å reise fra Guatemala, men det er i hvert fall et tegn på at vi hadde hatt det bra!
